Denne boken er et bidrag til økofilosofien. Den er et forsøk på å tilbakevise kritikken som er rettet mot økofilosofien. Kritikken har dreid seg om to ting. Det ene er påstanden om at økofilosofien ikke er tilstrekkelig vitenskapelig fundert. Det andre er innvendinger av mer moralfilosofisk art. Ved å ta utgangspunkt i økologien som vitenskap og klargjøre på hvilken måte vi kan tale om "samspillet" i naturen, og deretter argumentere for at naturen er moralsk viktige for mennesket og ikke minst våre humanistiske verdier, mener forfatteren å vise hvordan kritikken av økofilosofien er urimelig. Boken innledes med en innføring i tradisjonell økofilosofi med vekt på å formidle hvordan ulike tilnærminger har ulike idèhistoriske forutsetninger. Deretter følger en analyse av økologien som vitenskap i tre ulike modeller. Så legges grunnlaget for en alternativ evolusjonsteoretisk og økologisk begrunnelse for samspillet i naturen. Videre argumenteres det for en moralfilosofisk posisjon; moralsk holisme og som viser at det å ta vare på naturen samtidig er å utvikle våre humanistiske verdier. I avsnittet om pragmatismens betydning for økofilosofien samordnes noen av de nevnte problemstillinger. Til slutt henvises det til en ny læringsmodell: Transformativ læring. Her redegjøres det for hvordan transformativ læring kan bidra til en bedre verden med større økologisk bevissthet og at dette er nært forbundet med respekt for, og solidaritet med våre medmennesker, andre kulturer og folkeslag. Forfatteren mener at disse tingene må få en helt annen og mer sentral plass i vårt læringssystem, fra barneskole til høyere utdannelse. Det antydes også hvordan dette kan la seg praktisere i klasserommet. Trond Gansmo Jakobsen (f. 1952) tok magistergarden i filosofi ved universitetet i Tromsø i 1984 og dr.philos.-graden på en avhandling om biologiens filosofi ved samme lærested i 1999. Ansatt som universitetslærer og senere som universitetslektor ved UiTø i perioden 1983-94, imidlertid med et avbrekk og opphold ved Harvard Universitetet fra 1988-1990. Ansatt som førsteamanuensis ved Høgskolen i Lillehammer i 1994 og professor i filosofi og vitenskapsteori ved avdeling for samfunnsvitenskap (ASV) i 2003. Han har vært med å starte et økofilosofisk kurs ved UiTø og han har hatt det faglige ansvaret for et internasjonalt økofilosofisk symposium på Svalbard for Arne Næss. Han har skrevet flere artikler om vitenskapsteoretiske/filosofiske problemstillinger, særlig knyttet til realisme/relativisme problemet, biologiens filosofi og økofilosofi. Hans seneste artikkel i tidsskriftet Naturen ble kåret til årets artikkel i 2004. Han har tidligere utgitt boken Vitenskapsfilosofi; for natur-og humanvitenskapene,1996.
... som en rent faktisk og beskrivende, og ikke en normgivende eller vurderende, disiplin. Målsettingen er å bidra til forståelsen av prosesser og begivenheter innen økosystemer ved å studere betingelsene for holdbar kunnskap om slike systemer. Økosofi er ment å være et normativt perspektiv, og Næss skiller den fra økofilosofi, et beskrivende perspektiv som forsøker å forstå økologisk samspill.Næss mente at å innta et slikt perspektiv ville kunne gi økologisk visdom med økologisk likevekt som grunnverdi, styrt av en norm om selvrealisering der selvet sees på som ... Økosofi eller økofilosofi er Arne Næss sin filosofi. Den bygger på filosofi og økologi. Ordet betyr naturvisdom. Økosofien bygger på teknikker fra andre filosofer, og er roten til mange miljøbevegelser i Norge. Økofilosofi, samlenamn for det tverrfaglege studiet av samspelet mellom organismar og omgivnadene. I all hovudsak er det ein deskriptiv disiplin. Økofilosofien er blitt vidareutvikla som nor...