Anna Rydstedt skrev tett opp mot sitt eget liv. I diktene sine tok hun ofte utgangspunkt i det ølandske landskapet hun vokste opp i - jordene, gresset, dyrene. Denne åpenheten mot naturen og menneskets rolle i den, vekket store eksistensielle spørsmål i henne. Anna Rydstedt var en poet som så det store i det lille. Men hun skrev tett opp mot sitt eget også i andre sammenhenger. Diktsyklusen om morens død, som utgjør en sentral del av Jeg var et barn, var noe helt nytt da boken kom ut i 1970, og er kanskje noe av det sterkeste som er skrevet i nyere svensk poesi. Anna Rydstedt er en ukjent poet for mange, men med gjendiktningen av Jeg var et barn er det håp om at også norske lesere kan få øye på hennes aktualitet og styrke.
...tert barn, da jeg ble koppevaksinert sammen med Rut og mange andre barn i Ventlinge forsamlingshus sommeren 1935. Og det var ikke farlig! To streker i kryss på skulderkulen som et katterisp av en ironisk elskverdig, geometrisk anlagt, svarthvit årsgammel katt! * Jeg fikk feber etter tre dager Uansett, om det ikke var mat, eller var så kaldt at jeg holdt på fryse i hjel, så strålte det en enorm varme fra dem. Det aller viktigste i livet er å ha et bestemorfang å sitte på, eller bestefararmer som holder rundt deg. Jeg var et elsket som barn, og da spiller det ikke noen rolle at jeg måtte ta på meg en fillete jakke. - Jeg var et rart barn. Lise Klaveness, nyansatt i Norges Fotballforbund, jakter på de store følelsene når hun leser. Og snakker med folk. Jeg var et spesielt følsomt barn. Barns stemmer må høres. Barns historier og fortellinger må bli synlige, mener regissør Margreth Olin. På den måten kan vi se barn for dem de er og se at de trenger at vi er der for dem....