Med gjendiktningen av Veronica Forrest-Thomsons "Language-Games" (1971) blir et unikt bidrag til det forfatteren selv kalte «nyskapingens tradisjon» i 1900-tallets poesi presentert på norsk. I boken nærmer hun seg filosofiens spørsmål med poesiens midler, abstrakte teorier settes på prøve i møte med hverdagslige erfaringer, mens logikken avspores av «lyriske strukturer». Skarpkantede kollasjer fører sammen T.S. Eliot og Lille Trille, Ludwig Wittgenstein og Marcel Proust. For Forrest-Thomson var det å ha store ambisjoner på vegne av poesien, fullt forenlig med humor. Språkspillene hennes er genuint eksperimentelle og morsomme dikt. Karin Nygård har gjendiktet og skrevet et fyldig og pedagogisk etterord.
...lert av Ludwig Wittgenstein. Det viser til enkle eksempler på språkbruk og «de handlingene som språket er vevd sammen med». Beskrivelse. Wittgenstein brukte begrepet språkspill blant annet for å betegne ulike former for språk, enklere en språket i seg selv. Språkspill er et viktig begrep i Ludwig Wittgensteins senere filosofi, hvor det brukes om språkets ulike bruksområder eller bruksformer: Det å stille og besvare spørsmål, gi beskrivelser, befale, be, gi løfter og så videre. Forskjellige språkspill er ikke bare å forstå som verbale aktiviteter og ordbruk. En hovedtanke i Wittgensteins seinfilosofi er at vi kan se på språket som en måte å handle på. Vi sørger for å få noe gjort når vi snakker. Og så tenker han seg at ulike livsverdner spiller forskjellige språkspill. Fiskeren, husmoren, presten og advokaten spiller forskjellige språkspill. Utvikling av ordforrådet er kun en av mange fordeler når det kommer til "lek med språk" som et undervisningsverk...