Da pave Johannes 23 åpnet Det annet vatikankonsil 11. oktober 1962, kunne ingen forutse hvor store følger det skulle få på de fleste områder av kirkens liv. Svært mange, både i kirkens hierarki og blant legfolket, opplevde konsilet som en befrielse, en vårløsning og en ny start for kirken. Men sterke motkrefter har gjort seg gjeldende. Deres innflytelse er blitt en dominerende tendens i Vatikanet og i store deler av kirkens hierarki. I dag, femti år etter konsilets åpning, er det ikke vanskelig å se at kirken er i dyp krise. Boken utdyper en rekke spørsmål der kirken er i bevegelse bort fra Det annet vatikankonsils intensjoner. Ti bidragsytere, som ikke nødvendigvis er enig i alle de ulike reformbevegelsenes program deler en uro over den retningen Den katolske kirke har tatt. I Hellig uro viser de til dører som kan åpnes og veier som kan vandres for å bringe kirken tilbake til det sporet som konsilfedrene pekte ut.
...genskap hos ham som jeg har et dypt ønske om at han alltid må bevare. Det er det den for lengst avdøde misjonær Asbjørn Aavik brukte som tittel på en av sine bøker: "Hellig uro." Visst kjente han den hellige hvilen og freden i Gud. Men sammen med det hadde han en gudgitt uro. Men der er en hellig uro, som Jesus elsker å finne hos alle sine barn på jorden - en guddommelig uro - en uro som springer fram av selve gudslivet - fra samlivet med Gud, ja, som er en frukt av dette samfunnsliv, er selve samfunnet - eller i alle fall en del av det - en uro Herren selv skaper i en kristens liv - en uro han selv nærer og ... Jeg tenker at denne nærmest hellige uroen, kan bringe oss nær det Jesus sier i dagens ord fra Johannesevangeliet: «Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste.» Siv Limstrand. Musikk: Dugnad for Haiti - «Den stilleste timen» Det er en hellig uro, som Jesus elsker å finne hos alle sine barn på jorde...