Bøkene hans utgjør syv centimeter av bokhyllen, men han skriver ikke lenger. I stedet har han begynt å snakke med seg selv. Han har et barn det er knyttet store utfordringer til, og kona hans er så sliten at hun knapt rekker å slukke nattbordslampen før hun sovner. I det siste har han begynt å tenke tilbake på det mennesket han var før debutboken ble antatt. Og jo mer han tenker på ham, desto sterkere trer skikkelsen fra den gangen frem, helt til han ikke lenger er sikker på hvem som lever hans eget liv. Hullet han krøp ut av er en spøkelsesfortelling, en kunstnerroman, en historie om ensomhet og om lengsler som til slutt bryter gjennom forestillingene og kryper ut i virkeligheten.
...kere trer skikkelsen fra den gangen frem, helt til han ikke lenger er sikker på hvem som lever hans eget liv. Hullet han krøp ut av er en spøkelsesfortelling, en kunstnerroman, en historie om ensomhet og om lengsler som til slutt bryter gjennom forestillingene og kryper ut i virkeligheten. Og jo mer han tenker på ham, desto sterkere trer skikkelsen fra den gangen frem, helt til han ikke lenger er sikker på hvem som lever hans eget liv. Hullet han krøp ut av er en spøkelsesfortelling, en kunstnerroman, en historie om ensomhet og om lengsler som til slutt bryter gjennom forestillingene og kryper ut i virkeligheten. Til tross for bokens beskjedne 100 sider, er Vidar Sundstøls nye roman, «Hullet han krøp ut av» noe av det mer sammensatte jeg har lest på en stund. Teksten holder seg i et knapt og rendyrket kortprosaformat, en fortelling bygget opp av fragmentariske bruddstykker: de lengste halvannen side, de korteste fem-seks linjer. Og jo mer han tenker på ham, desto sterkere ...