Åttifemåring med glimt i auga og alvor i pennen. Arne Slåttå, Suldal, debuterer som romanforfattar åttifem år gammal. Med sju skarvne år på folkeskole for meir enn sytti år sidan og heile livet som gardbrukar og skogsmann, kjem Slåttå med sin første roman. Mange før han har i romanform skildra dei harde trettiåra og krigens gru. Men det er svært sjeldan å få innblikk i kva tankar og opplevingar ein heiltidsbonde har frå desse åra. Å vera bondeson midt i ein barneflokk på ti frå eit veglaust og einbølt bruk gir også ein interessant tilleggsdimensjon. Forteljinga skjer ein stad austpå, men hovudpersonane og tankemønsteret i boka kjem frå Vestlandet. Vi får eit interessant innblikk i livet på bygda frå ein som har levd nettopp der all sin dag. Boka er full av spenning frå første til siste side. Her er rikeleg både av intrigar og kjærleik, av gnagande fattigdom og rikdom i fritt fall. Men over det heile ligg ei fast overtyding om at Herren vernar og varar sine.
...av sitt kinn, han smiler imot jenta mæ' han bryner ljåen sin. Han syns ho æ ein engel, sø ljos, sø varm og fin, han ser kor barmen bylgjar innonde kvite lin. Og slåttekaren støggar, men byrjar att og slå, han tenkjer slik ei jente va ein hugnad å få. Og om eg enn æ fattig, som eg au visst skø bli, Nesje, eller slåttekaren som han blir kalla, er enkemann og har ein son å ta seg av. Han finn kjærleiken på ny med Serianna, ei kvinne som røyker pipe og får Nesje med på seifiske. Gjennom eit liv med hardt arbeid og store val, blir ungeflokken større. Det er Inger Kristine Strand (77), oldebarn av «slåttekaren» fra Edvard Hoems romaner, som presenterer bilder fra et rikholdig fotoarkiv. Hun husker godt historiene om slekta fra barndommen. - Jeg ble fortalt om livet på Kringsjå helt fra jeg var lita jente. - Eg gler meg og kjenner ærefrykt i møte med slåttekaren, seier regissøren. Slåttekar i himmelen er ein samproduksjon med Det Norske Teatret og har urpremiere ...