Johanna jobber som sykepleier i Juba, i Sør-Sudan. En dag kommer hun over ei lita jente som gjør et veldig inntrykk på henne, og som utløser den brå beslutningen om å bryte opp fra feltarbeidet. Johanna reiser fra Juba, fra jenta, og kjæresten Ermias, og drar rett hjem til Norge, og familiens hytte oppe i fjellene. Men møtet med jenta har festet seg. Johannas forestillingskraft er stor, og de mørke vinternettene blir krevende å håndtere. Farmoren dukker også opp, i form av sterke minnebilder, men det er særlig den vare og følsomme storebroren Tord som opptar tankene hennes, han som bare fikk ro når han befant seg ute i naturen. Johanna er alene i vinterfjellet, omringet av et mektig landskap. Hadde det ikke vært for familievennen Eivind som frakter henne til butikken annenhver uke, og den milde og litt konfliktsky faren som iblant kommer på besøk, ville hun ikke hatt noen å dele tankene sine med. Men Eivind og faren bærer også på hemmeligheter, og midt i alt krever plutselig en liten hund Johannas oppmerksomhet.
...litt datert til ca. 94/95, dvs. mot slutten av keiser Domitians regjeringstid, i samsvar med opplysninger gitt av Irenaeus. Ifølge en annen tradisjon ble Johannes' åpenbaring skrevet kort tid før eller etter keiser Neros død i 68. Tradisjonen sier at forfatteren av Johannes' åpenbaring er disippelen Johannes. Han fikk et syn da han befant seg på øya Patmos, utenfor kysten av Hellas. Allerede i den første setningen ser vi at åpenbaringen egentlig er en åpenbaring av Jesus. Mange mener Åpenbaringen ble skrevet under keiser Domitian (81 - 96 e.Kr). Jesu Kristi åpenbaring, som Gud ga ham for at han skulle vise sine tjenere det som må skje i hast. Han sendte bud ved sin engel og kunngjorde det i tegn for sin tjener Johannes … (Joh Åp 1,1). Her ser vi at det er ikke Johannes som er hovedperson, det er ikke han som åpenbarer noe. Det er Jesu åpenbaring, den som han ga til Johannes. Aasne Linnestå skriver med et viljesterkt eksistensiet-politisk driv, skriver Klassekampen om...