«De fem årstidene» er en ny usedvanlig roman fra Brageprisvinner Gaute Heivoll. Han skal male. Når han pensjoneres skal han endelig få tid. I trettifire år har han vært konduktør på jernbanen mellom Oslo og Stavanger, og til sammen har han tilbakelagt en strekning tilsvarende femtini ganger rundt jorden. Men nå skal han hjem. Til malingen. Til hagen. Til henne. Men året som kommer skal bli helt annerledes enn det han hadde sett for seg. Høsten 2012 får Gaute Heivoll for første gang se de mange filmopptakene bestefaren hans gjorde, like før han døde, våren og sommeren 1978. Der får han se mormoren, sine unge foreldre, og ikke minst seg selv som nyfødt gutt. Men det mest fremtredende i bildene er likevel hagen, som besteforeldrene pleiet med varsomhet og omsorg. Med disse opptakene som utgangspunkt har Gaute Heivoll med «De fem årstidene» skrevet frem en tapt verden, som tross for sin lille utstrekning, fremstår i all sin prakt og rikdom, og ikke minst, som den livsnødvendighet den var for to aldrende mennesker. Resultatet er blitt en usedvanlig roman. En roman om å beskytte blomstene. En roman om å kjempe mot grevlinger. En roman om å dø. En roman om å elske. Det er en roman om hvor stor en liten verden kan være. Så stor at den til slutt strekker seg femtini ganger rundt jorden.
...¥rstidene» SmÃ¥ gleder og stor sorg i besteforeldrenes liv. Gaute Heivoll tar nok en gang utgangspunkt i biografisk og halvdokumentarisk materiale i sin diktning. I De fem Ã¥rstidene har Heivoll skrevet fram en tapt verden, som tross sin lille utstrekning framstÃ¥r i stor prakt og rikdom. Det er en roman om Ã¥ kjempe mot elg og grevling, om Ã¥ skaffe vann til blomstene, om Ã¥ holde seg fast i hverandre. I De fem Ã¥rstidene har Heivoll skrevet fram en tapt verden, som tross sin lille utstrekning framstÃ¥r i stor prakt og rikdom. Det er en roman om Ã¥ kjempe mot elg og grevling, om Ã¥ skaffe vann til blomstene, om Ã¥ holde seg fast i hverandre. En roman om Ã¥ dø. En roman om Ã¥ elske. Om nødvendigheten av Ã¥ skape mens man ennÃ¥ har mulighet Jeg liker henne og bestefar sÃ¥ utrolig godt. Og nÃ¥r de begge, og teksten, er ved veis ende, har jeg lest den i ett og jeg er sÃ¥ lei meg for at den er slutt. Den sanne bakgrunnshistorien I De fem Ã¥rstidene skriver Heivoll igjen med eget liv som...