Døden er allmennmenneskelig samtidig som den rører ved det inderlig menneskelige, det eksistensielle. Derfor er døden som fenomen særlig egnet til å fange betydningsfulle aspekter ved samfunnets ånd - dets dype strukturerer generelt og dets underbevisste menneskesyn spesielt. I dette essayet analyserer Randi Dorthea Espegren Masvie og Andreas Espegren Masvie nettopp døden. Det gjør de ved å utforske det moderne dødsønsket slik det utfolder seg i vårt eget samfunn og gir seg til kjenne i samtalen om liberalisering av dødshjelp. Hvilke premisser forutsettes når det argumenteres om dødshjelp? Bør vi godta dem? Hva forteller disse premissene om samfunnets menneskesyn og hvordan dette er i endring? Det er først og fremst det moderne dødsønskets juridiske og filosofiske aspekter essayet griper fatt i, men også sosiologiske, samfunnspsykologiske og idéhistoriske betraktninger hentes frem. Det fortelles dessuten en rekke dødsberetninger, som forfatterne har samlet fra leger og pårørende i Nederland - som liberaliserte dødshjelp like etter tusenårsskiftet.
...i jeg vil dø. Kan du si meg hvorfor jeg har så lyst til å dø? Føler jeg vil dø og sliter med spising. Hva kan jeg si/ikke si til legen? Vet ikkje ka ska i si men i vil bare dø nå; Er det mobbing å si over lang tid, at noen skal gå og dø? Kjæresten min ønsker å dø. Jeg vil dø. Jeg ser ingen glede i ting eller dyr eller familie. Jeg har det ikke dårlig (familie eller miljø relatert), men jeg klarer bare ikke se fram til ting. Det har vært sånn nå i snart fem år vil jeg tro. Da jeg var 12 vurderte jeg selvmord, men har ikke energi til å tenke på sånt engang. Jeg vil DØ!! Jeg bare orket ikke livet mer. Jeg er så lei av å ha det dritt. Jeg trives godt på skolen osv. Men jeg bare føler meg så sykt alene med tankene mine. Ingen hadde brydd seg om jeg ble borte. Alle tror at siden man smiler så har den personene det bra! Men jeg prøver! Jeg prøver å ha det bra men det går ikke, ingenting går ... Hva om de tror at jeg tok livet mitt fordy jeg blir slått, mi...